Henrik Ibsens skrifter

Av den eldre infinitivformen «bede» benyttes bare «be’», og i presens «be’r». Det sies også bare «bli’» med apostrof, men bare «blir» uten apostrof. Som regel brukes også «ble’t» med apostrof, unntatt «blét», der trykket er markert med aksent. Det sies videre «gi’», «gi’r» (Løvborg ) og «gi’t» (frøken Tesman, bl.a. ). Den eneste infinitivformen av det opprinnelige «have» er «ha’» med apostrof, mens den eneste presensformen som brukes, er «har» uten apostrof. Tesman sier «by’» ( ), mens Brack sier «byde» ( ). I uttrykk som «lade som» og i sammensetninger som «efterlade» og «forlade» benyttes verbets eldre form. Ellers sies «la’» med apostrof, og i presens både «lar» uten apostrof (Hedda, ) og «la’r» med apostrof (Tesman, ). Noen ganger benyttes formen «si’», men vanligst er «sige», «siger» og «siges». I replikker brukes bare «ta’», mens sceneanvisningene bare har «tage», «gentage» og særlig «tager».

Språket i Hedda Gabler viser eksempler på de løse sammensetningene som finnes i Ibsens skuespill helt fra De unges Forbund av, for eksempel «tydet hen» (hentydet) og «gi’r … af» (afgir, afgiver) .

I Hedda Gabler benyttes aksent for å markere trykk og dermed for å skille mellom homonympar. Dette var Ibsen opprinnelig forsiktig med, men slik bruk tiltar i løpet av samtidsdramatikken og når sitt forløpige høydepunkt her. Til gjengjeld har Ibsen nå nesten forlatt den hyppige dobbeltskrivningen av konsonanter etter kort vokal som han benyttet fra 1860-tallet av. Det eneste unntaket (bortsett fra at han benytter tiltaleformen herr) er konsekvent bruk av ss i viss og uviss (også i sceneanvisninger). Vis/viss var for øvrig et eksempel Jakob Løkke brukte i sin beretning fra det skandinaviske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869, der også Ibsen deltok, da han ville vise hvordan aksent kunne benyttes i stedet for dobbeltskrivning av konsonant for å unngå homonympar: «en vis mand» / «én vís mand» (Løkke 1870, 17; jf. kommentar til «Sprogkongressens Rettskrivning» i brev til Frederik Hegel 12. februar 1870). Ibsen følger altså ikke Løkkes anbefaling på dette punktet.

Dramapersonene er i noen grad karakterisert gjennom sitt språk. Bertes replikker preges av hva Ibsen må ha oppfattet som folkelig språk (til tross for at hun kanskje benytter en noe modifisert og mer skriftlig form enn de egentlige talemålsuttrykkene). Hun bruker interjeksjoner som «Jøsses» , «min sandten» og «Å herre gud» , og hun gjentar pronomen til slutt i replikkene: «Jeg mener, jeg får sætte den her, jeg, frøken» og «han kan nok bli’ til hvad det skal være, han» . Berte benytter også «mener» i betydningen ‘tror, tenker’ , noe som svarer til dialekten i nedre Telemark (og Skien), men som også kan være et generelt folkelig talemålstrekk. Andre folkelige trekk i Bertes språk er «rigtig så ræd for […] gøre det til lags for» og «mandsperson» . Dessuten benytter hun dobbeltbestemmelse: «Ja, nu netop var her en pige med dette brevet» .

Frøken Tesmans språk preges av interjeksjoner som «Gud» , «herre gud» , «gud ske lov» og «Gud forlade Dem» . Hun kan (i likhet med Berte) benytte et talemålstrekk som dobbelt bestemmelse, «den lange sorte klædeskjolen» , men har også mange innslag av høyere stil, «om salig Jochum kunde få skue op af sin grav» og «nu, da du har fåt hende, som dit hjerte begærte» . Også det potenserende «tungere end tungt» hører vel hit.

Et bestemt trekk ved Heddas uttrykksmåte kan karakteriseres som kvinnespråk, nemlig noen av hennes adjektiver: «gyseligt» , «græsseligste» , «Forfærdelig» og «Søde Thea» (jf. Ord- og sakkommentarer til teksten).

Bruken av gradsadverbialet «så svært» er et spesielt trekk ved språket i Hedda Gabler: «jeg tænker så svært på hende» , «[bogen] gjorde så svært opsigt» og «jeg synes det er så svært morsomt at opvarte dig» . I teksten finnes også svært uten tilføyd så. Bruken av så skyldes sannsynligvis ønsket om å markere spesielt høy grad, og erstatter andre uttrykksmåter for dette. Fordelingen av eksemplene viser at de ikke er karakteriserende for bestemte personer i skuespillet. Dette kan derfor tyde på at uttrykksmåten er typisk for Ibsens eget språk.